Hvordan har du det egentlig?

Hvordan har du det egentlig?

Vi hadde en storslått havutsikt fra vinduet i det nye huset vårt, akkurat slik vi drømte om. Og nå sto jeg der ved vinduet og følte ingenting. Absolutt ingenting. Etter år med beinhardt arbeidsmiljø og konflikter hadde jeg sagt opp jobben min i Lillehammer, jeg orket ikke mer verken av byen eller noe som helst og jeg overbeviste familien min om at vi måtte flytte til hjembyen min Bergen. Jeg ville hjem. Kanskje det ville gjøre alt litt bedre.

Men nå, her jeg sto og kikket ut på havet og lurte på om jeg hadde tatt en riktig beslutning, følte jeg ingenting. Jeg som alltid hadde stolt på intuisjonen min, magefølelsen min. Men det var ingen magefølelse der lenger. Jeg kjente etter og kroppen føltes som et hvitt tomt ark.
I to år hadde jeg jobbet i en lederstilling under hardt press, med mange arbeidskonflikter og mye medieeksponering. Men jeg hadde vært tøff og rolig. Analytisk og stødig. Jeg hadde vært alt det som definerer klisjéen ”flink pike”. Samtidig hadde jeg vært gravid og fått barn, bare fire måneder gammel dinglet babyen i Babybjørnen mens jeg travlet rundt i lave støvletter og jobbet overtid. Babyen med 3-dagers feber, men det var ikke tid til noe annet enn å jobbe, alt for mye sto på spill. Paracet ble løsningen.
I to år hadde jeg systematisk oversett alle kroppens signaler og forsøk på å fortelle meg noe. Som motsvar hadde jeg bygget opp et solid skjold mellom hode og kropp, og nå ante jeg ikke hvordan jeg skulle få det bort.
Jeg burde ha forstått det den gang, der jeg sto med en kropp som et hvitt tomt ark. Det burde ha vært et vendepunkt, men det ble det ikke. Vaner er vonde å vende. Og travelhet er avhengighetsskapende, du vet nesten ikke hvordan å leve uten. Derfor skulle det gå enda et år før det smalt med all kraft og jeg fikk stempelet utbrent.
Det er kanskje rart å si at man er takknemlig for noe slikt, men jeg er det. Jeg har lært så mye om det å være menneske, om å kunne ta følge med kroppen på dens egne betingelser, om hvilken enorm kapasitet som bor i oss alle sammen. Om å finne en ro i at livet er uforutsigbart, det er ikke alltid ting blir som man har planlagt.
Om nødvendigheten av å ta seg tid til å lytte til seg selv, hver eneste dag.

«HVORDAN HAR DU DET-TID»
Egentid er et begrep som rommer alt fra spahotell-weekender, joggeturer, eller å bare strikke foran tven. Egentid er selvsagt viktig, men det er også viktig å sette av litt ”Hvordan har jeg det-tid”. Bare noen minutter hver dag, det er alt. Det kan være å meditere, å skrive dagbok, eller bare å sette seg et sted alene, uten iphonen i hånden. Magefølelse er som alle andre evner vi har. Den krever trening og vedlikehold, men den krever ikke mye. Noen minutter, og livet tar en liten justering, kanskje knapt synlig, men akkurat nok til å ikke kjøre av veien.



2 thoughts on “Hvordan har du det egentlig?”

  • Det er så godt å lese det du skriver. Jammen er det så mye lettere å bare ignorere seg selv og alt man bærer på som ikke passer, for å heller kunne flyte med i samfunnets forventninger. Men det har jo sin pris, som regel. En «hvordan har jeg det – egentlig»- sjekk, det skal jeg begynne å skrive ned i kalenderen min. 🙂

    • Utvilsomt en veldig god investering Camilla! Og så kan man jo gjøre det til en koselig ting. Selv starter jeg dagen før alle andre i huset har våknet, tenner lys og setter meg til å skrive. Veldig veldig fint 🙂

Legg igjen en kommentar til Kristine Natvig Avbryt svar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *